De stiller spørsmål om Guds tilstedeværelse hos oss i alle de prøvelser som vi blir utsatt for. Hvordan kan en allmektig Gud utsette oss for all den lidelsen som stadig rammer oss for eksempel  gjennom menneskelig ondskap og gjennom naturkatastrofer. Historien gjentar seg, og noen ganger kan vi få inntrykk av at det utvikler seg i helt feil retning. Værfenomener som tropiske stormer, uhåndterlige regnmengder, jordskjelv osv. er det stadig nye tilfeller av. Jordskjelvkatastrofen på Haiti som til overmål ble etterfulgt av en tropisk storm er et eksempel på dette. Hundrevis av mennesker er døde, og vi vet fortsatt ikke det endelige tallet. Og i tillegg til de døde er det tusenvis av mennesker som er blitt etterlatt med ufattelige lidelser.

Hvordan kan vi bevare en gudstro oppi alt dette?

Sett fra vår lille prikk av en jord i det uendelige verdensrommet er det umulig å fatte dette. Kan det være en forklaring som det med vår begrensede bevissthet er umulig å se?

Mange av oss tror på et liv etter døden, men vi er ikke i stand til å tenke oss hvordan dette vil arte seg.

Jeg gjør meg noen tanker om hvordan sammenhengen kan være mellom vårt jordiske liv, og det livet som kan komme i evigheten. Dette kan ikke være noe annet en et tankeeksperiment, ja noen vil si et tankespinn.

Disse tankene er ikke et forsøk på å fortelle hvordan det hele henger sammen. I beste fall kan tankene tjene som en mulig modell på noe som vi ikke kan forstå. Tenk om det er slik at disse korte jordelivene våre bare er et sted for opplæring og utvikling, og at evigheten er det egentlige livet. Tenk om prøvelsene som vi gjennomgår er et læreprogram der vi skal kunne integrere i vår sjel kunnskap som gjør det mulig for oss å forstå helheten på en ny måte.

Noen sier: ”Som i losjen så også i livet, eller som i livet så også i losjen.” Dette har sin parallell i det som kalles den hermetiske tradisjon som skriver seg fra den gamle egyptiske åndslære. Et av de sentrale budskapene i denne læren er at alt har sin parallell. Det sies:

som i det høye, så også i det lave,
som i det store, så også i det små
og som i det ytre, så også i det indre

I logen går vi gjennom et læreprogram som skal gi oss mulighet til å utvikle oss. I livet har mange av oss erfart at vi har mye å lære og at vi er i en stadig utvikling.

Vi vet at de rent fysiske mønstrene gjentar seg. Atomene som alt er bygget opp av består av en atomkjerne der elektroner sviver rundt. Det samme mønsteret finner vi i universet der planeter sviver rundt soler i solsystemer.

Dette er kunnskap som er verifiserbar. Men når det gjelder livet og døden må vi innrømme at det kan være vanskeligere å vise at de samme mønstrene gjentar seg. Men tenk om det er slik at vi også i det høye (eller i evigheten) er sjeler som er under kontinuerlig utvikling, og at vi har behov for opplevelser og nye erkjennelser for å komme videre i vår evige utvikling. Tenk om det er slik at våre jordeliv er skapt for at vi skal kunne tilegne oss, og integrere i oss (i sjelen), ny erkjennelse. Da kan vi tenke oss at jordelivet er en ”grad” vi må gjennomgå for å få grunnlag for den nye erkjennelsen.

Tenk om det forholder seg slik at vi kan utvide det vi tidligere har sagt om logen og livet, til følgende:

”Som i losjen så også i livet og i evigheten, eller som i evigheten så også i livet og i logen.”