Vi kjenner bibelteksten fra Paulus' første brev til korinterne, også kalt kjærlighetens høysang:

Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.
Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet.
Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da har jeg ingen ting vunnet.
Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.
Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.
Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten.
Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.
Kjærligheten tar aldri slutt. Profetgavene skal bli borte, tungene skal tie og kunnskapen forgå.
For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis.
Men når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis, ta slutt.
Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn. Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige.
Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.
Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.

Det mest kjente verset av dette er det siste hvor jeg også har hentet inspirasjonen til denne artikkelen. Men her er langt mer som det er verdt å dvele ved. Men før vi går inn i dette vil jeg trekke inn også et annet sitat fra vår Bibel, nemlig det som står hos evangelisten Matteus, 5. kapittel fra vers 43.

Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men jeg sier dere: Elsk deres fiender og be for dem som forfølger dere.

Når vi ser disse to bibelsitatene i sammenheng, fatter vi at det settes umenneskelige krav til oss. Vi er jo bare mennesker, og umenneskelige krav kan det kanskje ikke være meningen at vi skal kunne oppfylle? Eller er det slik at vårt broderskap i logen nettopp er skapt for at vi skal kunne strebe mot slike idealer?

I dagens verden som preges av upålitelig informasjon, falske nyheter, og stor grad av meningsutvekslinger som er egnet til å gi nedsettende bilder av andre, kan det være avgjørende viktig å fokusere på det verdigrunnlaget som vi er satt til å forvalte i logen.

Marianne Williamson har i sin bok «A return to love» et avsnitt som på norsk er gitt tittelen «Å kommunisere i kjærlighet». Her skriver hun blant annet: Å akseptere mennesker slik de er, hjelper dem, på mirakuløst vis, til å forbedre seg. Det hindrer ikke vekst; tvert imot – det fremmer den. Mennesker som forteller oss hva som er galt med oss, hjelper oss ikke så mye som det lammer oss med skamfølelse og skyld. Mennesker som aksepterer oss, hjelper oss til å ha det godt med oss selv, til å slappe av og finne vår egen vei.

Jeg møter fra tid til annen (også i logen) mennesker som i beste mening har oppfatninger om hvordan andre burde tenke, utrykke seg og oppføre seg. Og dessverre gjelder dette ikke bare andre, det gjelder også meg selv. Da må jeg minne meg på at vi er i logen for å utvikle et broderskap, og i broderskapet er det naturlig å bygge kjærlighet for hverandre. Og jeg må også minne meg på at vi har fått et klart signal om at Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

Kan vi klare å se at selv de som vi er uenige med (i og utenfor logen) er mennesker med fasetter både av det gode og det vonde. Kan vi klare å se at hver enkelt av oss har utviklet seg i løpet av livet, gjennom de miljøer de er en del av. Hvis vi klarer dette kan vi også akseptere medmennesker som har andre oppfatninger av rett og galt enn våre egne.

Dette er vanskelig, men det må ikke hindre oss i å forsøke. Å bygge tillit til andre mennesker er viktig for å bygge en bedre verden. Og hvis vi bygger tillit til andre får vi tillit tilbake, selv fra de som er uenige med oss.

En viktig nyanse i denne sammenheng er imidlertid at vi i kjærlighet også kan hjelpe andre til vekst. Å akseptere andre betyr ikke at vi ikke kan komme med konstruktive forslag og tankevekkende spørsmål. Men her er det viktig å kjenne på hvilken energi innspillet vårt har i seg. Det er enorm forskjell på energien i å ville forandre et medmenneske og en energi som er preget av kjærlighet og omtanke. Vi har lest: Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.

Utfordringen ligger i å integrere denne tanken og væremåten i oss selv. Det er mitt ønske for oss, mine brødre.

Et lite blikk tilbake til Marianne Williamsons bok «A return to love». Et sted sier hun noe om vår livsoppgave, og om Guds forhold til denne: Han har sendt deg som sin personlige representant og ber deg om å kanalisere hans kjærlighet inn i verden. Venter du på en viktigere oppgave? Den finnes ikke.

Denne arbeidsoppgaven ligger i vår frimureriske reise – ofte beskrevet som en reise fra mørke til lys. Eller som vår avdøde logebroder Erik Ansvang har sagt; den lengste reise et menneske kan gjøre er 45 centimeter – nemlig reisen fra hode til hjerte.