«Og alle hjerter gleder seg» er fra eventyret om «Tornerose». I sangteksten fortelles det at Tornerose er et vakkert barn, at det kommer en ond fe som sørger for at hun sover i hundre år – til en vakker prins vekker henne – og sangen slutter med: «Og alle hjerter gleder seg».

Hundre år tok det i eventyret før lyset overvant mørket – en metafor hvor det gode står mot det onde. I teksten sies det at Tornerose sover. I overført betydning kan det være et budskap om at også vi sover – lever livet med bind for øynene uten evne til å se vårt eget beste.

Covid-pandemien er en eventyrlig virkelighet – eller kanskje et uvirkelighetens eventyr. De mørke kreftene har tvunget oss i kne. Coviden har krevd liv, mange har fått ødelagt helse og økonomi, og den har tatt fra oss friheten til å bevege oss slik vi var vant til. Men ikke til å tenke, føle og gjøre! Ikke til å drive murerarbeid i hjertene våre - som er en frimurers fornemste oppgave.

Vi har ulike private og yrkesmessige forhold. Jeg har familie sammen med min ekskone Inger og vi har voksne barn og fire barnebarn, som er i ferd med å bli voksne. Jeg bor alene. Hva gjør jeg når jeg er singel og må holde avstand til alt og alle? Også til familien, arbeidskolleger, venner, bekjente og til losjen og brødre jeg har vært sammen med i snart 50 år?

Jeg har hytte. Der har jeg tilbrakt mye tid, og jeg var stort sett alene gjennom hele 2020 og våren 2021. Jeg hadde naturen tett innpå meg med rikelig anledning til å følge årstidene, skyene på himmelen og solen. Hytten ligger mot øst og jeg får solens oppgang rett inn i stuen. Jeg forestiller meg at solen og jeg har en avtale om å treffes ved soloppgangen til en ny arbeidsdag. Jeg trenger ikke spørre hva klokken er. Solen styrer dagen til den går ned ved full midnatt. Jeg har opplevd utallige felt-loge-møter på hytten siden mars 2020.

Foruten å fikse på hytten, fylle opp med ved for vinteren, plante og rydde i busker og kratt – og ha hjemmekontor – ble tiden brukt til å tenke og føle og skrive. Tenke nye tanker, føle nye følelser og skrive nye ord. Å være stille sammen med meg selv har blitt et daglig must.

Det har skjedd noe med meg i disse månedene. Jeg liker å være alene, liker å ha det stille rundt meg. Jeg ser minst mulig på tv – på hytten har jeg ikke tv, og jeg skygger unna spekulative nyheter. Prioriterer alenetid og hvile, «nedetid» som kan gi god søvn. Hvis kroppen ber om det sover jeg «til alle døgnets tider». Jeg hører mye på musikk, skriver og maler bilder og går turer i naturen i tilpasset tempo. Og jeg har fulgt et nettkurs i meditasjon, en halvtimes tid, fem dager i uken. Perfekt.

Hva er nå dette da? Hva har skjedd? Inger sa nylig til meg at hun hadde lest en bok om sensitivitet, og at det var som å lese om meg. Jeg sjekket oppslagsboken. Kortversjonen på sensitivitet er: «Følsom for fysisk og psykisk påvirkning».

Jeg har nok alltid vært det – sensitiv. Og alenetiden siden mars 2020 har forsterket dette.

En trøst er at det går an å være utadvendt og sosial selv om du er sensitiv. Og at hele 15 til 20 % av befolkningen er sensitive og at det ikke er en «sykdom» men et karaktertrekk.

Jeg drar dette videre og sier at sensitivitet har med resonans eller med lys å gjøre. For jeg er også blitt lettere og lysere til sinns, kreativ og med mer glede. Og med andre ord; hjertet er åpnere nå enn før 12. mars 2020.

Det er ingen aktiviteter jeg kan peke på for å si at «den» eller «det» rykket vekk bindet jeg hadde over øynene. Det er nok summen av endringene i livsstilen som er grunnen. Resultatet er blitt at jeg er mer bevisst hvem jeg er og hva som er min hensikt med livet?

Vi står foran gjenåpning av logene. Og alle hjerter gleder seg! – Eller?

Vi har alle ulike grunner / hensikt med å være medlemmer av frimurerlosjen. Noen vil bare kunne stikke innom av og til, andre vil treffe folk, noen vil være embedsmenn med vekt på det tekniske eller ha et talende embete, og noen vil dyp-dykke i mystikken om det forunderlige: Gud har skapt meg.

Vi bryr oss forskjellig, og slik må det være. Men alle som er til stede under logemøtet blir påvirket – fordi losjen er et innviet, hellig rom, og ritualene har kjærlighetens ånd i seg!

Når jeg så hører brødre si: «Jeg gleder meg til å komme i gang igjen! Komme tilbake til det normale!» Da kjenner jeg at jeg ikke kan dele den gleden. Min «normal» har endret seg. For første gang på snart 50 år har jeg ikke hatt losjen å gå til. Med min møtefrekvens har jeg fått med meg ett-par-tusen møter i disse årene. Møter som ligge som et solid fundament for min selvutvikling. Tiden uten møter har gjort godt. Gitt nytt perspektiv og nye erfaringer.

Jeg forstår brødrenes hjerter som gleder seg. Og jeg undres om de samme brødrene forstår meg og mine likesinnede. Som faktisk til tider kan oppfatte deler av en logekveld som fysisk og psykisk støy. Jeg kjenner brødre som har kledd seg for losjemøte, parkert bilen og gått rett forbi døren, tilbake til bilen og kjørt hjem igjen. De orket ikke gå inn. Brødre som synes det å møte et flere titalls brødre er nifst, krevende, selv om alle smiler, hilser og er vennlige.

Hva nå da? Hva er hensikten med å skrive dette? Jeg skulle ønske at Ordenens og losjenes ledelse kunne ha fokus også på dette i informasjonen som går ut til brødrene. At ikke alle brødre er klar til å starte opp igjen. Kanskje invitere brødre som nøler og ikke føler den store gleden, men som vil være frimurere, til å ta kontakt for samtale med sin Ordførende Mester. Eller invitere til et samtaletreff under tittelen: Hvordan har vi det? Hvordan kan et logemøte bli en mykere, lysere og en enda vakrere opplevelse? Eller etablere en studiegruppe / TenkeTank. Jeg er selv leder for en slik gruppe og gleder meg til å starte den opp igjen.

Jeg nevnte min sensitivitet i en melding til en ung venn – i tyveårsalderen. Svaret fra henne kan stå som et positivt eksempel på å bli møtt med forståelse: «Tror jeg kan forstå hvordan du har det. Jeg også er blitt mer sensitiv på forskjellige ting, og legger merke til at dynamikken i personlighetstrekkene mine er annerledes - det er en merkelig erfaring! Men jeg tror og håper på at det er starten på en vakrere verden, som du sier. Og så må man bare ta «gjenåpningen» i sitt eget tempo og være raus med seg selv – tenker jeg».

Det er denne generasjonen som banker på dørene til Ordenen. En generasjon som har mer lys i seg og åpnere hjerter enn vi hadde da vi var unge. Vi kan ikke ta imot dem med «muskler» men med hjertets mykhet! Eller?

Slik er det! – for meg!
Føler du for – gi en tilbakemelding.
tlp@impresspublisering.no
sms 959 44 018